Innledning ved Pål Johannes
Sang ved Hege
Refleksjon lest av August
Tilrettelagt Karmelitt klosteret ”Totus Tuus”
9.dag - Onsdagsaudiens, Paul VI aula, 6. Januar 2012
En novene er en kjent bønneform i Den katolske kirke. Det er en bønn som strekker seg over ni dager. Bønnen kan ha svært ulik utforming, med for eksempel tekstlesning, påkallelser, enkle bønnerop, sang.
I Karmelittordenen er det lang tradisjon for å ha hengivenhet til Jesusbarnet. I dette barnet er Gud kommet oss nær, Han er blitt menneske som vi. Jesu menneskelighet sto helt sentralt i den hellige Teresa av Jesus’ liv.
”Han hjelper og styrker oss; han svikter aldri; han er vår sanne venn. Og jeg innser, og har innsett det så klart efterpå, at for å være Gud til behag og kunne motta hans store nådegaver, går veien gjennom Kristi allerhelligste menneskenatur.” (Boken om mitt liv kap 22,6)
Mitt hjerte alltid vanker
1. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
dit samles mine tanker i deres hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt,
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt.
2. Du mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott.
Der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan jeg best besinne hvori min ros består.
Når Jesu krybbes minne, meg rett til hjertet går.
3. Akk, kom, jeg vil opplukke
mitt hjerte, sjel og sinn,
med tusen lengselssukke: kom, Jesus, dog her inn!
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt.
Så skal du blive trolig uti mitt hjerte svøpt.
”Men i tidenes fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn” (Gal 4,4-5)
Glede er det tema som begynner Evangeliet og det er det tema som avslutter det. (…) Hvor kommer denne gleden fra? Jeg vil si at den er født av hjertets undring over å se hvor nær Gud er oss, hvordan Gud tenker om oss, hvordan Gud handler i historien; det er en glede som kommer fra å betrakte dette ydmyke Barnets ansikt, fordi vi vet at det er Guds ansikt nærværende for menneskeheten for alltid – for oss og med oss. Julen er glede fordi vi ser – og endelig er vi sikre – at Gud er menneskets gode, hans liv og hans sannhet; og Gud bøyer seg ned til mennesket for at han skal kunne løfte mennesket opp til seg. (…) Julen er festen hvor Gud blir så nær mennesket at han tar del i selve den handling å bli født, for å vise mennesket dets dypeste verdighet: Det å være et Guds barn. Og slik er menneskets drøm, slik den begynte i Paradisets hage – vi vil være som Gud – realisert på en uventet måte – ikke gjennom menneskets storhet, som ikke kan gjøre seg selv lik Gud, men gjennom Guds ydmykhet som kommer ned, og i sin ydmykhet trer inn i oss og løfter oss opp til hans værens sanne storhet.
La oss be: Gud, gi oss å betrakte Barnet og ønske ham, han som er Kristus Herren, velkommen inn til vårt eget jeg, slik at vi kan leve av hans eget liv og vitne for andre om gleden, det nye og om lyset som denne fødselen bringer til hele vår eksistens. Ved ham, Kristus vår Herre
